Glittertanker.

– en monolog av Ole Henrik Risøy Solheim

Jeg dømmer deg ikke. Jeg hadde gjort det samme. Sagt det rett ut: «Dette her er ingenting!» På den måten blir det ingen komplikasjoner eller forvirringer. En kan bare legge det bort og fortsette å leve livet. Gå på butikken, uten at Grandiosaen skal minne meg om hvor mye du hatet paprika. Jeg trenger ikke forvente noe lenger. Bare stå bak linja, og ha kontroll selv.

Jeg husker i fjor sommer når vi gikk sammen til Botanisk Hage, og du fortalte meg om drømmene dine. Du ble jaget av en dame, før du plutselig falt ned et stup. Jeg lo, fordi jeg visste at min drøm om mamma som hadde ommøblert rommet mitt, var ingenting i forhold. Men i det øyeblikket, midt i Botanisk Hage, stod jeg bak linja. Jeg var trygg.

For det var det jeg ville. Jeg ville ikke ha deg. Jeg ville ikke ha oppmerksomheten du øste på meg, eller følelsene du fikk meg til å føle. Jeg ville ha deg såpass nærme, slik at jeg kunne ha muligheten til å føle pusten din til kinnet mitt, høre hjertet ditt dunke ut av brystet. Men mest av alt muligheten til å kutte tråden før du hadde mulighet til å komme for nært.

Men saksen klarte ikke å kutte bort minnene. Hvordan håret ditt luktet bål, og måten øynene dine lagde en rar bevegelse når du lo. Jeg likte det. Ikke lukten av håret ditt eller bevegelsen i øynene, men måten alt dette fikk meg til å gå over linjen. I et øyeblikk glemte jeg saksen, og tråden. Du hadde kommet for nært. Det eneste jeg nå kunne se rundt meg var glitter som skinte, som ble tettere og tettere, og sikten som forsvant litt etter litt, før alt til slutt ble helt stille. «Dette her er ingenting!» sa du. 

Jeg blir stående alene. Glitteret har nå lagt seg som snø på bakken. Snøkulen har sluttet å riste, og glittertankene mine sluttet å bevege på seg. Jeg klarer ikke lenger kjenne pusten din til kinnet mitt, eller høre lyden av hjertet ditt som dunker. Tråden er borte nå.

I natt drømte jeg at du sto på toppen av Operaen. Du var klar til å hoppe. Jeg stod bak deg, og ropte til deg «hva er det du gjør?!» fordi jeg visste du hadde høydeskrekk. Likevel føltes det som om å stå på kanten var det eneste du ville. Så du hoppet. Jeg ble stående å se deg forsvinne, og skulle ønske jeg også hoppet. Ikke for å hoppe etter deg, men for å bli kvitt glittertankene.